Hedegaard er sammen med Idar Kreutzer regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft. Med deltakere fra forskning, næringsliv og organisasjoner diskuterte de hvordan vi kan få mer grønn næringsvirksomhet fra forskningsbasert innovasjon.
– Det er ikke lenger en motsetning mellom grunnforskning og det å konvertere kunnskap til arbeidsplasser, sa Ole Petter Ottesen, rektor ved Universitetet i Oslo og leder for Universitets og høyskolerådet. De mest fremragende forskerne er også de som skaper mest, og også de finner det inspirerende å se kunnskapen i bruk, fortsatte han.
Idar Kreutzer oppsummerte hva han hørte fra salen: Det må etableres et system der forskere får faglig uttelling for å delta i innovasjonsprosesser og å skape virksomheter i tillegg til dagens kreditering ved publisering av vitenskapelige artikler. Dette går på incentivene til å bidra til innovasjon og har avgjørende betydning for å bygge en kultur for innovasjon og entreprenørskap.
– For å gjøre de riktige forbedringene, er viktig å forstå det innovasjonssystem som vi har i Norge, påpekte Unni Steinsmo, konsernsjef Sintef. – Vi har en åpen og ikke lineær innovasjonsmodell som inkluderer studenter, grunnforskning, anvendt forskning og kommersialisering på en gang. Det er god modell, men samarbeidet mellom forskning og næringslivet må styrkes ytterligere. Vi må bli enda tettere på. Og vi må være mer tilstede internasjonalt. Vi er gode på å få dyktige mennesker inn, men vi er ikke gode nok til å reise ut. Vi må også bli bedre på det virkelig disruptive, det som gir radikale endringer, fortsatte Steinsmo.
Professor og gründer Asgeir Sørensen, NTNU, delte erfaringer fra etablering av forskningsbaserte bedrifter. Han fortalte videre om hvordan SFF-senteret AMOS (Autonomous Marine Operations and Systems) jobber systematisk for å kombinere undervisning, forskning og kommersialisering:
– Veldig mye av den brukerstyrte forskningen gir inkrementelle forbedringer. Da er vi ydmyk og lar partnerbedrifter kontrollere de intellektuelle rettighetene, sa Sørensen. Men når vi ser en radikal ny mulighet og teknologi plukker vi frem vår «licence to create, and kill – hvis nødvendig», fortsatte Sørensen. Da er vi aggresive og patenterer og kommersialiserer og starter nye bedrifter, uavhengig av hvem som rammes og om det slår beina under eksisterende firmaer og partnere. For det er kun spørsmål om tid for noen andre gjør det, fortalte Sørensen.
Finansiering av tidligfase teknologiutvikling ble debattert heftig. Anders Lian, Sintef TTO, mente at verdikjeden fra ide til økonomisk bærekraft er nesten komplett i Norge.
– Men det er svakheter i den aller tidligste fasen pga lite kapital, høy risiko og få aktører. Pre-såkorn er viktig, må økes og bli flere, sa han.
Daniel Ras-Vidal, Abelia, fulgte opp med å si at det mangler ikke penger i tidligfase, men en metode for å sette pengene inn i de fasene hvor de gir mest effekt. – Det er absurd at Norge har fond som finansierer faser hvor vi fungerende private aktører. De pengene burde heller bli overført til tidlig fase, argumenterte han videre.
Gründer Alf Egil Bogen pekte på at når et produkt er 10 prosent ferdig, så tror vi ofte at vi har kommet mye lenger enn vi har i produkt- og forretningsutvikling, og det er ofte der at teknologien blir solgt til utlandet. Så vi trenger kompetanse på industrialisering, men også insentiver fortløpende i denne fasen, sa Bogen.
Sverre Gotaas, innovasjonsdirektør i Kongsberg-gruppen, pekte på at norsk næringsliv ikke er gode nok til å fange opp ideer og løsninger i fasen når såkornfondene har gjort jobben sin.
Idar Kreutzer oppsummerte med at han hadde hørt følgende fra salen: – Vi må foreslå en fondsstruktur før fasene før venture der midlene må komme fra omdefinering av statlige fond, ny statlig kapital og privat kapital. Fondet må forvaltes av personer med kommersiell og industriell erfaring for å sikre utøvelsen av kompetent eierskap.
Ny fondsløsning må ses i sammenheng med en bredere gjennomgang av markedet for finansiering i Norge. Vi bør også ta initiativ til en gjennomgang av TTOene. Offentlig innkjøpspolitikk og innkjøpsstrategier har avgjørende betydning. Både regelverk og innkjøpskompetanse må omhandles.